Denne bloggen skal jo først og fremst handle om Tindra og det mulige valpekullet vi venter så spente på... Nettopp derfor har jeg ventet litt med å blogge til jeg faktisk hadde noe å fortelle. Egentlig har jeg fortsatt fælt få nyheter å berette om. Det har ikke skjedd så mye i valpesammenheng selv om vi var på ultralyd forrige torsdag. Dagen kom, og jeg hadde like mange sommerfugler i magen som om jeg satt på tannlegekontoret, bortsett fra at dette var fine rosa sommerfugler...
Forhåpningsfulle sommerfugler roet seg temmelig fort ettersom den unge veterinæren ikke fant noen klare tegn på fosterblærer... Vi så noe i brøkdelen av et sekund; var det tarm eller var det en streng med fosterblærer? Det vet vi ikke enda siden ul-bildet etterpå ikke viste mye konkret resultat. Jeg ble straks veldig skuffet, Ingvild også må sies. Hun har jo gledet seg til dette i et år nå og ikke lett å døyve skuffelsen hennes som min... Likevel, jeg klarte ikke å se helsvart på situasjonen. Jeg har fått fortalt flere historier om at det kan være vanskelig å se så tidlig, at man kanskje må helt opp i over 40 dager for å kunne se klare tegn til valpeliv. På den tiden har man forhåpentligvis også sett annet tegn til liv på selve tispa...
De siste par ukene har Tindra nå hatt adskillig mindre matlyst kontra den glupskheten hun viste rett etter at hun kom hjem fra Hegra. Hun er fortsatt litt lat; tusler etter meg både ute og inne, "passer" på bilen og huset så jeg ikke reiser fra henne og jogger nå bare lett foran meg på stien - perfekt hare ;) Siden jeg ikke har sett så mye på juret enda, begynte jeg å tolke det som en reaksjon på at hun var ei uke hjemmefra og bare viste tegn på at hun var redd jeg skulle forlate henne igjen... Tindra kom til meg som voksen, og som mange omplasseringshunder, er de veldig knyttet til eierne sine.
I helga var Ingvild og jeg, og søsknene mine med familie på weekendtur til Åre (mer om det etterpå). Da jeg kom hjem søndag kveld, ble jeg som vanlig møtt av en sittende og logrende Tindra innenfor døren som straks glirer med øynene og legger seg ned på ryggen for å bli kost og klødd med. Det er da jeg ser det, at juret både er større og mer spent enn på torsdag. Kanskje er det ønsketenking, men man blir jo litt skrullete av å gå rundt og og sjekke alle tegn, forandringer og atferd som peker i den ene eller andre retningen. Det er lettere å se ting når man er litt borte, og kanskje...bare kanskje.... har vi et håp om at det likevel er liv i magen på go`jenta vår... Den som venter, får se, men nå etter dag 30, skal hun uansett begynne å legge mer på seg og det skal vises mer på juret selv om det på enkelte unntak ikke trenger å vises noe på før dag 45... Og da har de jo 3/4 av tiden unnagjort, hvor godt går det an å skjule 8-10 valper liksom... Helt ubegripelig! Jeg tror uansett det blir litt mer oppdatering her inne de nærmeste ukene og håper det er med positive nyheter!
Det er fortsatt to og ei halv uke til ferie og akkurat nå føles det veeldig lenge til... I mellomtiden stakk oss tre søsknene Skancke Langen med barn/samboere altså til Åre for en liten weekend på ei hytte svogeren min disponerer gjennom jobb. Det var en forfriskende luftetur til andre siden av grensen som ga mye mer enn det egentlig høres ut som i utgangspunktet. Det skal med andre ord ikke så mye til før en drar hjem litt klarere i hodere og med litt mer energi enn da vi kjørte dit fredag ettermiddag. Barna stod i sentrum, men jeg tror det var flere av oss voksne også som koste oss både med god mat og drikke, i badeland og på elgsafari.
Vi var vel alle litt spente på elgsafari, vi ser da elg året rundt hjemme liksom... Jeg ble likevel temmelig fascinert av å gi elgoksen Arnljot poteter rett fra handa, stryke han over mulen og se rett inn i de mørke og faktisk tillitsfulle øynene hans. Kalvene var ikke mer enn 3 uker gamle, men alle 15 som var med inn i innhegningen kunne mate, stryke, kysse, klappe, gå bak og sitte på huk ved siden av og beundre de nydelige lysebrune langbeinte dyrene. Elgene har bestandig fascinert meg, ikke tilfeldig at jeg var inne på tanken på å skrive master om dem. Det ble med en sommer elgpeiling i Østerdalen. Andre ting stod i veien, men det er en annen story...
Her, et lite bildegalleri fra møtene med skogens konge:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar